Jeg er glad for noe jeg våget sånn litt utenom det vanlige – for meg. For andre kanskje ganske så alminnelig, å høre om noen har lyst til å stikke innom. Jeg hadde nybakte boller og syns det var skikkelig koselig om en god kollega hadde lyst på en prat (og en smak).
Jeg kunne latt det være, tenkt som jeg kanskje gjør at jeg er vel ikke noen å besøke. Det er vel ikke noe kult å komme til meg. Men så gjorde jeg det. Likevel. Sendte en sms med spørrende, litt ustø bokstaver.
Det handler ikke bare om å gå ut av noen komfortsone. For det handler egentlig ikke om det i det hele tatt. Det handler om å åpne opp og ta inn i varmen. Både for egen og hverandres del. Jeg tror på et samfunn der vi tar vare på hverandre. Ikke fordi andre trenger meg, men fordi vi er her – på jorda, i symbiose. Takk og lov, hehe.
Ja så kan jeg kanskje surre litt da, være usikker og vingle – ikke helt vite om jeg sier «de riktige tinga.» Likevel kan det bli andre boller, ja bli bra. Som om vi er på et godt lag. Bortebane og hjemmebane vel forent. Det er vennskapskamp og begge lagene vinner.
aspergerinformator.com 