Søndag er du bitter, er du søt?

Noen ganger kunne helga godt vart litt lenger. Kroppen min kunne trenge en pause. Særlig når glatte kommer i tillegg med økt fare for å falle – helt konkret.

Hodet mitt er også på høygir. Jeg kjenner at det bekymrer meg litt. Det at jeg ikke helt kan lande. Jeg vil jo lande, og bli. Her, nå. En stund til.

Men livet haster videre. Og jeg vil også være med! Ikke forsvinne ut av samfunnet, arbeidet, familien. Jeg vil høre til, det er kanskje alt jeg vil enda jeg kan oppleves litt alene og avsteng ofte. Som når jeg går i lås og ikke klarer å svare, selv på helt alminnelige spørsmål eller høflighetsfraser.

Jeg prøver å hvile, i det gode i dag. Jeg baker litt, skaper litt. Gleder meg til neste besøk. Leser, ser på en egen tekst. Puster langsomt og fort, om hverandre. Tar pulsen, på livet, jula, nyttår. Jeg håper å stå i jobben neste år også. Jeg håper å være i alle mine sosiale relasjoner. Jeg håper å kunne klare alle slags telefoner, huske å ta vare på de jeg har. Fordi jeg er og setter pris på dem, kanskje også på meg selv? Da må jeg sørge for å ikke ekskludere meg. Lukke meg ute, i det som er inni meg.