Å møte

… andre som ikke har innsikt i meg kan av og til skape kommunikasjonsproblemer og følelsemessige kollisjoner. Ikke fordi jeg er lukket eller ikke vil dele, men fordi det som kommer fra innsida mi blir for rart for andre å svelge?

Når jeg kjenner det, at jeg liksom smaker for vondt, blir verden et uforståelig sted mens jeg sitter som det helt konkrete og forståelige problemet.

Jeg forventer ikke at anoreksi skal bli allment. Og jeg ønsker det ikke. Jeg utbroderer heller aldri eller gir unødige ubehag på den måten. Jeg gir en gjerne en avmålt, hyggelig forklaring i stedet for å lyve om at jeg kan få til alt som «folk flest» i matveien. Men de ordene kan komme til kort – virke sprø som knekkebrød – samtidig som det som kunne blitt forstått, helst blir avvist fordi det er «feil» og unønsket, kanskje. Man vil kanskje at alle skal fungere som seg selv? Det hadde sikkert vært bedre, også for kroppen min. Men da får ikke jeg til å være til! Og det vil jeg jo være.

Jeg er mest bare med mennesker som kjenner meg godt. Jeg har heller ikke mange slike «andre» bekjente. Men likevel møter jeg jo liksom samfunnet av og til da, med ansiktet mitt. Jeg prøver:
å smile, jeg prøver å ta i mot alt det fine – som også er der. Jeg synes bare det er litt ekstra vanskelig, når jeg mest ser at jeg liksom kan bli som en ubehagelig stillhet enda jeg skravler og er lys og lett til sinns?

Jeg prøver å finne gode måter å kommunisere på. Uten å si for mye eller for lite. Å være akkurat passe. Men det kan ikke bli helt passe, det å være syk. Kanskje skal vi være glade for det, glade for at psykisk sykdom – med også fysiske utslag – er på utsida av det samfunnet og vi selv ønsker oss. Også får jeg heller bare prøve, å gjøre den delen til den mindre delen av det som er meg, gå på: med friskt mot. Også i disse umulige setningene som må til, sånn av og til. Heldigvis ikke hele tiden, når man er i en flokk som kjenner en godt. 🙂