Torsdagsklubben

Det er torsdag, den siste torsdagen før jul. Jeg leker at jeg er med i klubben. Kanskje er jeg det også, jeg føler meg litt ekstra inkludert og at jeg hører til nå i førjulstida – både på jobb og på privaten. Som om det har noe å si at jeg hører med, også får jeg til å høre med. Jeg får til å gjøre jobben min tross nye brudd i ryggen samt problemer med beina. Jeg klarer å snakke og le og spøke, jeg klarer å ta initiativ. Jeg tror: På en god jul og et bærekraftig og greit nytt år også. Ikke det at hver dag vil jeg like lett finne plassen min blant andre, men jeg tror jeg kan klare å i alle fall være et greit medmenneske i de fleste situasjonene – tross jeg ikke alltid kan forstå andre mer sosiale klinsjer. Det er godt å få være med. Jeg er glad i menneskene rundt meg, både de nære og de jeg også er heldig å bli kjent med her på livets vei. Og nå danset jeg nettopp nedover korridoren, på vei hjem til meg selv. Der er det også godt å komme inn, til aventslys og lun atmosfære. Her vil jeg være, helt til i morgen. Da er det siste arbeidsdag før ferien og jeg skal få ønske god jul til både meg selv og alle de andre! Jeg kjenner at jeg gleder meg.