I dag er det andre juledag. Her jeg bor, var det en julelunsj i dag for de som det passet for og som hadde lyst. Jeg blir jo mest selskapsdame siden jeg ikke har måltider like eller likt som de andre, men det er ikke bare negativt at akkurat jeg er tilstede likevel. Det kan være en positiv effekt med meg tilbords fordi jeg kan bidra i praten mye mer enn de som også må få til å forsyne seg, spise og fordøye mer enn bare inntrykk.
For de som så gjerne vil ha mest mulig ut av lunsjen i matnyttig forstand, blir fokuset lett den biten med å få spist. Da er det litt godt for meg å få lov å snakke og bli litt godt kjent med det de andre også egentlig tenker og er opptatt av, å folket med i praten og kjenne at vi alle kan ha glede av å snakke med hverandre. At det å bli sett som individer gjør livet i jula ekstra godt når man er sammen.
Jeg som med min autistiske fungering er kanskje ikke er verdensmester i small-talk generelt. Men jeg har blitt ganske god på å få til samtaler. Kanskje fordi de små tingene å snakke om, ikke kjennes små for meg men som essensielle detaljer. Jeg har et detaljfokus og jeg ser de små nyansene som gjør et menneske unikt og fint. Med det kan jeg verdsette og styrke – og det har også smitteeffekt. Vi kan se og sette pris på hverandre, skåle og le i gode og onde dager. Som for meg er 99,9 prosent gode!
Jeg liker å være til å takker for at jeg får være med videre. Jeg setter stor pris på at jeg bor en plass jeg er ivaretatt slik at jeg klarer å leve livet mitt. Skål og gledelig jul!
PS. Jeg er et menneske som finns, sant? Ja, av og til er jeg sånn usikker på plassen min i livet både i et stort perspektiv og nært som rundt bordet i stad, at jeg nesten klyper meg i armen for å få det bekreftet – det at jeg er her. Jeg skjuler en lykkelig latter og fortsetter uka mi. På søndag får jeg besøk hos meg og gleder meg: max!
aspergerinformator.com 