Julebord

I kveld er det julebord med jobben min – litt forsinket fordi lokalene var fullbooket i desember 2024.

Jeg har tenkt til å komme. Ta på meg en kjole. Jeg har tatt dusjen og jeg har hatt arbeidsdagen jeg skulle først. Likevel, jeg innrømmer: jeg har ikke så lyst i år.

Jeg kjenner meg ikke høy i hatten eller fin i kjolen. Eller fin inni meg sammen med de andre – eller er det også utenpå? Når bruddene vil skrike mens jeg sitter der. De andre spiser, hygger seg. Jeg prøver å prate, være med. Mest av alt ønsker jeg å ha vært der uten å ha vært der. Men det går jo ikke an.

Jeg kjenner at kroppen og hodet stritter imot i år. Jeg pleier å finne fram klær og glede meg i god tid. I år lot jeg kjolen bli i skapet. Jeg må snart ta den ut nå. Og på. Jaja, det skal nok gå. Skal jeg se. Kanskje jeg blir overrasket, over at jeg føler meg mer rett enn feil. I alle fall med en liten margin?

Ikke akkurat smør på flesk men mer som margarin? Jeg smiler på skrå, ler av ordene mine på skakke. Jeg skal snart gre håret. Ta kjolen og håpet over hodet. Jeg vet ikke hvor det napper. Det er ikke i dansefoten i alle fall. Kanskje mer som at de sosiale greiene ikke er for meg. Eller at jeg ikke passer inn i verden?

Likevel er jeg her. Og jeg er også arbeidstaker som gjør jobben min, og jeg vet liksom at det er sånn at julebordet er en viktig sosial ting på vår arbeidsplass. Derfor skal jeg komme. Være til. I alle fall for en liten stund før jeg kan fly hjem til redet mitt og kose meg med forberedelser av det kjente og kjære hos meg i morgen.