…fra innerst i den minste, usikre kroken av sjelen min. Som brått vokser seg gigantisk og blir vanskelig å leve sammen med. Jeg kunne så ønske at jeg ikke ble sånn, bare av et spørsmål eller en kommentar. Men jeg blir det, ble det. Følelsen av å bli satt ut av at andre spør om jeg har spist det eller det i jula.
Jeg har en kostliste. Jeg har avtaler å følge – som jeg følger. Men når jeg kommer i situasjonen jeg kjenner akkurat nå, føles maten mer skummel. Livet mer usikkert.
Det betyr ikke at jeg ikke skal spise. Men det betyr at jeg gjør det med en viss frykt. En redsel for å være til, og jeg vet jo så godt så godt at spørsmålene ikke var ment til å få meg til å føle at jeg spiste verken «sykt feil» eller «for friskt».
Jeg ønsker meg at anoreksien og meg fikk lov å føle og leve uten spørsmål. Så lenge jeg holdt meg til kostplan avtalt med lege. Så lenge vekten er innenfor avtalene. Så lenge…. jeg må klare å funke på denne måten, for å klare å leve livet mitt. Nettopp det er viktig, for meg. For jeg har det mye godt både med meg selv tross alt – ja tro det eller ei jeg ler og liker ordene mine og den jeg er stadig vekk – og sammen med de som elsker meg mest.
aspergerinformator.com 