Jeg sitter med Mac-en i fanget. Jeg skriver om noe som er meg, noe som opptar meg, kanskje om framtiden. Jeg ser: noe gå i svart og annet lyse opp. Som om det uansett er lys i enden av tunnelen – men også kontinuerlig i tunnelen – det er jo svært sjelden tunneler ikke er opplyst.
Jeg har stokket beina. Tatt sokker på føttene. Gått en tur i det som er fint og det som er mer trått, som bakglatt. Jeg har godt grep med piggsko. Jeg har også grep på livet. Jeg kjenner at når det som kjennes som alt rakner, er det fortsatt solide tråder inni meg: Spirer av liv.
På tur kan jeg se både vinteren og våren på en gang. Jeg vet hva som er nå og hva som kan vente oss, også av godt. Det gjør meg myk og varm, tross det er risikoer. I det meste. Det handler om å ikke bli så redd eller ulykkelig at håpet går tapt.
Mens jeg skriver, vasker jeg den grønne kjolen min. Jeg er klar til neste jobbdag, vårdag, sommer – og ikke minst: vinter igjen.
Dette er livets sirkel – eller sagt med andre ord – en sirkel av liv. Jeg løper med, som i et lykkehjul av et løpehjul. Jeg løfter blikket, møter kunsten til Dagny Hall på veggen min. Det er en grei vegg å møte. Bildet er: Løpehjulet. Let´s go for nye, hverdagslige eventyr. Ikke sant?
aspergerinformator.com 