Noen synes nye utfordringer kan være store og kanskje omveltende. Det er ikke så rart hvis man er på autosmespekteret tenker jeg, nettopp fordi endringer/forandringer i seg selg er vanskelige. De føles store og omveltende, og det kan de gjøre selv om de er positive.
Likevel velger jeg å lære nye ting, tilføre meg selv ny kunnskap og sette de om til ferdigheter, for eksempel på kjøkkenet. Siden jeg gjør dette på eget iniativtakerne, har jeg også regien på endringer og tempo. Jeg opplever ingen forventning eller krav, men jeg ser at jeg imponerer med det jeg får til. Det er jo litt gøy da, å liksom være mesterkokk i sin egen (kommunalleide) leilighet!
Forandringer står jeg bedre i når de kommer fra meg selv enn om de er påført. Da rekker jeg å ta de inn og regulere. Jeg føler mer på kontroll og da blir ikke hele verden så usikker. Da får jeg tid til å venne meg til og til å bli trygg på meg selv og i den nye rollen/situasjonen.
I går bakte jeg mitt aller første surdeigsbrød – ja det trenger ikke være så store ting – og det gjorde meg ekstra blid! Det er som en egen vitenskap det der med surdeig og jeg følte meg ganske på bar bakke på tirsdagen. Så fikk jeg kommunisert og spurt litt i en gruppe for surdeigsbaking på Facebook samt lest flere artikler på nett og følte meg litt tryggere. Jeg matet opp starteren onsdag kveld, bakte ut brødet torsdag og hevet til fredag morgen, hvor det fikk seg ca. 40 minutter inn i min komfyr-ovn ved navn Ove.
Jeg vil tipse, kanskje inspirere, andre om og til å utfordre seg med konkrete ting som i hverdags-eksempelet far i går. Det er så målbart og fint å se resultatet, se at man har «gjort noe». Det tenker jeg kan gi en følelse av mening også på dager der det er litt vanskelig å se at dagen har vært til nytte. Eller at en selv er til nytte. Men det er vi, bare i regi av å være tenkende mennesker. Og da fortjener vi å ha innhold og mening i dagen, sant? Jeg avslutter med godt bra og en dagligdags påminnelse om å gi seg selv en sjanse – eller ti.
aspergerinformator.com 