Mandag, er du her, er du kjær?

Det er mandag. Jeg stod opp. Jeg gikk på jobb. Jeg er gradert sykemeldt, men jobber noe. Det kjennes viktig og meningsfullt, tross det ikke alltid er helt ålreit når jeg har såpass mye vondt. Jeg er mer sårbar sånn inni meg når jeg ikke føler jeg får fungert «som vanlig» eller vært som «de andre» når jeg er på jobben min.

Hjemme etter jobb, kan jeg også føle meg annerledes. Annen hver mandag, og det vil si den mandagen som er i dag, er det fellesmiddag for andre beboere – de som det fungerer for. De kokkelerer hver sin uke – det går på rundgang – og spiser sammen.

Slike dager, føler jeg litt ekstra for å fylle ettermiddagen inne hos meg med noe meningsfullt. Selv om egentlig alle dager er meningsfulle for meg. Jeg lager min egen hverdag, mitt eget liv, litt ekstra fint. For meg? Men også for andre, noen ganger, som er glad i meg.

Jeg tror at det å ta litt regi i hverdagen gjør den mer forutsigbar og derpå håndterbar for meg. Denne mandagen bestod derfor av jobb til klokken 13.30 og etterpå begynner et lite kjøkkenprosjekt og kanskje noe felles og godt på tv – apropos, å se litt ski-vm har jeg kjent fellesskapsglede med de siste dagene.

Det å oppleve og kjenne på at hver dag har et innhold og at jeg har en funksjon i innholdet er helt essensielt for meg som av og til ikke stoler helt på at jeg har verdi.

Jeg gir meg verdi, tross det er – og kanskje burde? – være vanskelig. Medalje rundt halsen og stjerne i boka for det? Eller i det minste, et klapp på skuldra så man ikke gir opp håpet og troa – på å ha det ålreit, sammen med andre og hver for seg.