Husker du…

Noen ganger, sånn nesten ut av det blå, får jeg minner om «gamle dager». Altså ikke sånn skikkelig gamledager som regel, men noe som var vanlig før og som ikke er det lenger. Noe som var vi som har levd litt men ikke «ualminnelig lenge» opplevde i det hverdagslige, som dagens unge ikke har vært med på.

Dette var på mandag, jeg var på badet og kledde meg for arbeidsdagen. Jeg satt og så meg i speilet og tenkte på om det kom post i dag. Så begynte jeg å huske en setning fra sosiale medier jeg hadde lest om at det kanskje skulle komme post enda færre dager per uke. Et forslag om det fra Posten? – som en nyhetsnettside (tror det var dagbladet eller tv2) formidlet til oss via Facebook. Noen kommenterte da litt ironisk og kanskje hissig, at det kanskje bare skulle være en gang i året.

Her på badet, begynte tankene å flyte over dette scenariet og jeg gikk tilbake i tid. Til min tid? Det var litt fascinerende og også litt skremmende at samfunnet stadig endrer seg, selv om det ikke trenger å være negative ting som skjer. Jeg bare tenker på alle de tilpasningene vi må gjøre når «verden» forandrer seg rundt oss. Noe rutiner, nye vaner. Jeg tenker på de som ikke er så på nett som meg, som plutselig ikke har så mange mennskelig å forholde seg til men i stedet liksom skal bruke nettbank og kanskje apper for å kjøpe porto til å sende et brev?

Så, husker du – husker du da vi gikk på postkontoret for å sende et brev eller en pakke, trakk kølapp og snakket med den som betjente luka bak et solid glass? Som et menneske i monter, med stor makt liksom – så stor at den måtte beskyttes?

Jeg undrer meg litt. Det handler om verdier. Det handler om sikkerhet. I dag er det andre løsninger med post og bank i det mest hverdagslige, mens vi har noen bankfilialer igjen. Likevel – det er stort sett ikke de vi besøker sånn dagligdags, det er mest når vi skal ordne noe mer ekstraordinært.