Når alle ting blir vakre

Ofte, når man snakker med eller om deprimerte mennesker, ser man at alt blir mørkt for dem. Det som er negativt blir enda mer negativt. Det som gjør vondt blir vondere. Jeg opplever litt av akkurat dette men med motsatt fortegn når jeg opplever noe som er bra. Da blir plutselig alt utrolig vakkert!

Fredag var jeg på konsert og hørte på Tom Roger Aadland. Det var godt oppmøte og god stemning. Jeg ble smittet av det gode, som jeg også hadde vært med på å lage med å våge å kjøpe billetter og ta turen. Det føltes magisk at vi var så mange under ett tak, og alle godt voksne og mer til. Jeg følte at jeg nesten sklei litt inn i akkurat det, uten de unges innpulser. Som om jeg endelig kunne lande, som om jeg har fullført noe og kan være middelaldrende, snart pensjonist?

Neida, nå tuller jeg litt. Og vi var i flere alderstrinn, men jeg følte en ro. En harmoni. Og mest av alt var alt rundt meg vakkert. Musikk, ord, setninger, lys og skygger. Jeg elsket skyggen som ble på veggen/skjermen bak Aadland – med gitaren. Det ble en levende karikatur som fikk danse inni meg.

Det eneste vanskelige og vonde var at en del av sangene må lyden ha vært dårlig innstillt. Den ble for høy og skar i meg, på flere måter. Jeg holdt på å måtte gi etter og gå hjem. Var det bare meg i lys av å være på autismespekteret som ble rammet, eller opplevde andre de samme ubehagene? Jeg prøvde lese ansikter og kroppsspråk, men kunne ikke se antydning hos de andre.

Etterhvert landet lydbildet mer harmonisk og jeg fikk en fin opplevelse av de siste sangene. Da jeg kom hjem, var det i akkurat rett tid til å glede meg over Bakemesterskapet på tv, godt fornøyd med meg selv og dagens innhold – i symbiose. Da jeg våknet lørdagen, føltes alt rundt meg vakkert. Sola, bordet mitt, stillongsen å ta på seg. Jeg tror jeg kan si: Jeg blir glad av å oppleve vanlige, gode ting – tross jeg har det også rart i sånne settinger og føler meg annerledes enn normen. Men jeg våget – og jeg ønsket Aadland: Riktig god helg! 🙂