Dagene mine, er ikke alltid enkle når jeg ikke er så enkel. Når jeg ikke er så fleksibel i tanker og adferd og går i lås og får det vondt og vanskelig i kommunikasjon som ikke fungerer. Men da er det så supergodt når jeg kjenner meg akseptert og forstått i noen øyeblikk.
Dagen jeg tok dette bildet (i går), hadde jeg sofaputen i bakgrunnen opp ned. Det var ikke jeg som hadde satt den sånn – det var vaskepersonalet – men det føltes likevel så illustrerende fint. At når verden står på hodet, er den like vel vakker. Og at jeg, inni meg, som står litt på hodet og ikke er helt riktig alltid, er fin i meg selv. At jeg er en person det er verdt å ta vare på?
Dagen før (tirsdag) hadde jeg hatt besøk av min gode venninne, og helt overraskende hadde hun jammen med blomsterbuketten med roser i sterke tullipan-farger nærmest. De strålte av både vår og liv og kjærlig omtanke på en gang. Og da jeg tok bildet, føltes det som om jeg passet inn i rammene av verden. En verden som av og til er omskiftelig og vanskelig å forstå, men som likevel har plass: også til meg. Takk for oppmerksomheten.
aspergerinformator.com 