Livet, hva er vel det?

I dag er det langfredag, en dødens stille dag. Samtidig får man tid til å kjenne på livet sånn som det er nå. Jeg reflekterer litt fram og tilbake. Jeg kan huske jeg sa, da jeg var redd, trist og motløs til en psykiater og venn av meg at alt handler om mat. Jeg opplevde at alle var så opptatt av maten. Hun sa at hun syns livet er mye mer enn mat, mange andre mer spennende ting å snakke om. Så klart hadde hun rett heldigvis – men samtidig: mye handler om mat nettopp fordi vi trenger mat for å fungere i det lange (og egentlig relativt korte også) løp. Men når det er på plass, da er det mulig å leve livet med alt det andre også. Som å snakke, dikte, sveve, gå tur, se naturen spire og kanskje kjenne sår gro.

Livet har andre basale ting som også må være på plass for at man skal få til å leve. Jeg kan nevne søvn. Vann (væske i alle fall). Varme. Gjerne tak over hodet. Det kan også være viktig for å kunne slappe av, og også sove om natten, at man ikke har hodet fullt av bekymringer for å holde seg eller andre i livet. At det er litt mer selvsagt at man bare er her liksom. Sånn på jorda. Og da kan man kjenne at man har det bra tror jeg, i større grad. Når hodet kan være mer på ett sted om gangen.

På denne «offisielle» sørgedagen i offisiell kristen tro, tenker jeg på Odd Børretzen og synger en sang om livet inni meg. Den går både litt i moll og litt i dur, men all over – den ender ikke med sur mine. Jeg tenker: livets vanskelige tider gjør ikke at livet ikke er noe verdt. Det blir bare litt vanskeligere å se meningen med det bestandig. Det gjør meg godt å vite at det kjennes mer godt enn vondt å være til. Jeg har en sånn indre livsglede som bare bobler over innimellom. I morgen skal jeg sette den på bordet som en treretters til gjestene mine! Med det ønsker jeg en best mulig kveld og en lys påskeaften fra tidlig til sent.