Noen ganger opplever jeg å ha det som mange misforstått tror personer på autismespekteret har: manglende empati. Jeg opplever at jeg har manglende empati når det er sosiale situasjoner eller følelser jeg ikke greier å fatte.
Eksempelvis: Jeg forstår ikke når en voksen mann som kan kjøpe godteriet sitt selv, sutrer over at personalet ikke har satt ut påskeegg på stua enga til fri forsyning onsdag i påskeuka. Jeg forstår ikke når noen får tårer i øynene fordi det er den siste påske-eggjakta de gjennomfører for egne barn som har blitt voksne. Generasjonen fortsetter å rulle og jakta består videre. Jeg kan ikke forstå og derpå finne de passende ordene.
Det betyr ikke at jeg ikke hadde brydd meg nødvendig vis. Det betyr bare at det er så langt utenfor min måte å reagere og navigere i verden på, at jeg ikke greier å se for meg hva som gjør disse tingene slik for noen. En dag forsøkte jeg å si det, at jeg bare sa «ja» og ikke utdypet noe mer da jeg ble fortalt, fordi jeg ikke greide å se for meg at jeg klarte å føle på den måten. Jeg viste meg sårbar og sa at det er noe med å evne å se det også, at jeg ikke kjenner den empatien, men jeg tror ikke jeg ble forstått av den andre personen. Overhodet? Og hva blir konklusjonen da, at jeg mangler empati? Det er fare for det, hos den andre. Mens jeg kanskje mest av alt mangler forståelse fordi det er så ulikt min måte å føle, tenke og være på?
Manglende empati
aspergerinformator.com 
Jeg tenker at du har helt rett! Du mangler ikke empati, men forstår ikke eller synes ikke at det de holder på med er viktig. Det er ofte slik med Aspergere at de har for mye empati. Jeg kjente en dame med Aspergers som under utredning ble vist hundrevis av bilder av ansikter med mennesker som var triste, sure, glade, sinte og deprimerte osv., og så skulle hun si hvilket bilde som var hva. Men hun kjente ikke igjen eller forsto ikke hvilket ansikt som viste hva. Deretter fikk hun se en tegning med masse streker, cirkler og punkter og hun skulle fortelle hva hun så. Hvis hun anstrengte seg kunne hun kanskje se et eller annet dyr. Men i tegningen kunne man se ansikter, men ansiktene så hun ikke. Hun var veldig emosjonell og empatisk på andre måter.
Mye kan læres og man kan jobbe med seg selv, å foredle seg selv. Aller viktigst er å elske seg selv, sette pris på seg selv og stole på seg selv. Det handler om å stole og lytte på magefølelsen og intuisjonen. Hvis du leser Carl Gustav Jung, så sier han at det handler om individuasjon, om å bli et helt menneske. Det vil si at du har en kvinnelig og en mannlig del i deg, anima og animus. De skal samles til et hele. Det vil si at du må elske, være glad i og forstå både den mannlige og kvinnelige delen av deg selv. Ofte er det ting du ikke kan forstå med din intelligens, men Jung sier at «det ubevisste» i deg (skyggen) vil fortelle deg hva som er rett og galt, hvordan du skal takle ting og hva som er viktig. Så empati er en uttrykk som ofte brukes av de som er «normale», men empati er en ting for dem og så er det en annen ting for oss som har Aspergers. Vi forstår og føler på en annen måte.
Vi som har Aspergers har vår egen greie og vi har egne meninger om hva som er viktig og ikke viktig. Men det er viktig at vi jobber med oss selv og foredler oss. Ingenting kommer av seg selv. Av og til lærer vi av erfaring og av opplevelser, og slik opparbeider vi oss en intuisjon. Men vi kan også jobbe med oss selv og våre følelsen og slik utvikle vår intuisjon og magefølelse. Stol på deg selv! Vær glad i deg selv slik du er! Bruk din intuisjon. Du må tillate deg å gi litt faen i hva andre forventer av deg, fordi du er bra nok!
Nå er det ikke meningen å belære deg, fordi du antagelig har kunnskaper nok. Men det er fint for meg å si hva jeg mener. Noen av de «normale» ville sagt at det er «mannspleining», i stedet for å forstå at det er en ting som Aspergere ofte gjør. For Aspergere er ofte mer nøye og går grundigere inn i tingene. Hvis jeg skulle si slike ting til en «normal» dame så ville hun antagelig sagt at jeg «mannspleiner». Hun ville ikke forstå at det er en mannlig Asperger som prater. Og slik er det med andre ting også, som med empati. Så hvorfor er det så viktig at vi skal forstå dem og føle sympati med dem? Forstår de oss og føler de sympati med oss? Hvorfor skal alt skje på deres premisser? Vi behøver ikke å si det til dem, for da kan det bli krangel. I stedet er det viktig at vi jobber med oss selv og at vi forstår og har egne meninger.
LikerLiker