Jeg tenker på naturens egen musikk mens fuglene kvitrer og bjørka spretter. Jeg tenker på humler og bier som surrer og summer, suger på ordene mine og smaken av snart sommer kommer inni meg. Jeg vil ha mer, hoppe i løvet fra i fjor og danse i gresset. Jeg tenker på hva hvis biene hadde headset – som jeg har av og til når jeg koser meg med musikk og er i livets flerfoldige dans – hva ville de velge å lytte på?
Ville de kanskje satt på noe sånt som «kiss me honey honey kiss me» eller noe med sweet as honey. Jeg hører refrengene i hodet og titter ut på sommer i anmarsj. Jeg smiler mildt og søtt! Jeg håper den blir fin, for folk flest. Jeg tygger på ordene, prøver å finne de rette: Som at klimaet ikke går bananas og at værgudene er på vår side, og også: at vi er harmoniske, vi mennesker i mellom i sommeren som kommer (og alt etterpå). Jeg håper det er bra i mellom dyra våre. Jeg håper at ikke menneskene svikter, som å bare stikke av fra hund eller katt og dumpe dem for å oppleve en utenlands-sommer. Vil man ut å fly, må mindre bli ivaretatt i mellomtiden, så det ansvaret må alle med dyr ta, og erfaringsmessig og via kommunikasjon med dyrebeskyttelsen både selv og deres kanaler i media, har jeg jo sett at det ikke alltid blir tatt høyde for når ferien står for tur.
Tvitvi. Med sol og regn, relasjoner og verdensstormer. Kanskje både de kjærlige og krigene som uheldigvis still goes on. Jeg kjenner jeg skjelver litt. Men jeg smiler også, over alt som tross alt går godt. Sånn jevnt over, for veldig mange – både mennesker og dyr, by og land. I Norges land har jeg det bra. Jeg og biene blir her stand by
(me) sommeren igjennom.
aspergerinformator.com 