Super-Mario

Jeg går i gamle bilder, minner, fra netthinnen min. Jeg slumrer og tenker mens jeg innimellom virkelig lever. Det er som om når hodet trenger hvile, er det likevel aktivt. Det gjør meg egentlig glad! Sånn skikkelig glad som barn kan være. Barn som løper i gresset, danser under vannsprederen, sykler på tohjuls-sykkel med hendene litt ulovlig fri fra styre.

Jeg bråvåkner midt i dette. Som om jeg både lever veldig her og nå, med barnets livsglede, samtidig som jeg kjenner på å være ved verdens/livets enda, med at kroppen forfaller, ramler, stuper og blir forvridd. Er forvridd. Stadig mister sin evne til å være normalt oppreist. Det skjedde i de dager jeg fikk skaden min i november. Forfallet er åpenbart, åpenlyst, jeg lyser gult, rødt, blått. Uler en liten, sorgfull sirene. Redningsaksjonene for sene. Men likevel, det finnes håp. Håp i å leve livet her og nå. Jeg samler meg sammen, tar på meg kjole og spretter opp på to bein.

Jeg kan hoppe som Super-Mario og få ekstra-liv fra rød sopp, eller var det den grønne? Best å ikke ta feil, kanskje. Eller, begge hadde vel en gunstig effekt fra Super-Mario?! Jeg spilte spillet lite selv, det var Sega jeg og boren min spilte litt sammen da jeg var barn. Men jeg lånte en gameboy med spillet på av ei venninne da jeg var 14 og hoppet rundt fra sopp til sopp uten stopp, en liten periode, sånn etter at gameboy ikke var det viktige for barn flest. Det tidlige nitti-tall var saga blott: velkommen etter.

Og velkommen fram! Fremad marsj. «Det er håpløst men vi gir oss ikke«, sant? For livet jeg har, er verdt å bevare. Kanskje også den som er meg? Sånn i alle fall litt. Takk til menneskene rundt meg for at jeg får føle meg som en person det er verdt å være glad i. Jeg er tidvis skikkelig glad og fader innlegget ut med et riktig nok forsiktig og varsomt men GODT smil.