Forleden dag (21.mai), var jeg en tur i Drøbak – «sommerbyen» på Østsiden av Drøbaksundet i Oslo-fjorden. Vi kjørte gjennom båthavna. Det var en kjøligere dag, etter en periode med flere godværsdager. Det var best å ha på seg jakke og også lue for meg, og egentlig var det ganske deilig å se sjøen fra innsida av bilen.
Tross en grå og vindfull dag, var noen ute og betraktet. Turister med asiatisk utseende stod ved havna, der et stort, gammelt tre vokser – er det kanskje kastanje? -, og fotograferte. Alle i følget hadde mobilen sin oppe og stod lenge og fotograferte et lite stykke Drøbak, som vi som er vant med forholdene der kanskje knapt nok legger merke til.
Vi mer passerer, på vei fra A til Å, selv når jeg mer bare er på opplevelsestur forbi som denne dagen. Jeg smilte litt og tenker nå etterpå at turistene også hjelper oss som er mer på hjemmebane og tilsynelatende, tanke- og oppsiktsvekkende litt blaserte for de vakre, inntrykkene fra naturen til å stanse opp, fokusere og virkelig se. Jeg opplevde ringvirkninger av å se turistene og hvordan de holdt mobilene sine, opp mot treet. Jeg så stammen som vitnet om et levd liv og blomstene som struttet i hvitt med gult i midten, som et smørøye å blunke tilfreds til.
aspergerinformator.com 