Vi snakker ofte om «gud og hvermann,» kanskje bruker vi uttrykket: «Ikke som gud og hvermann.» Men kanskje er det ikke så rart, kanskje er det ikke så rart at man ikke kjenner seg som gud og hvermann, for man har som menneske en egen sammensetning av tanker, følelser og væremåte. Ingen er helt like. Og kanskje er det veldig fint, at vi ikke er en unison art med identiske skapninger. Det fine med å være nettopp ekstraordinær – i regi av bare å være et individ.
Samtidig er det ikke til å komme bort ifra at vi er flokkdyr og gjerne vil høre sammen, i alle fall tidvis. Føle på samhold. Kjenne oss som en i gjengen. Være en kollega på lik linje med de andre på jobben. Kanskje til å med ha det «klassiske» familielivet på fire med hus, hytte, stasjonsvogn og hund!
Som person på autisme-spekteret føler jeg meg nok litt ekstra lite som gud og hvermann noen ganger. Men det handler ikke bare opp det jeg selv observerer – det som gjør meg ulik andre. Det handler også om at andre behandler meg på en måte som gjør at jeg oppfatter at jeg ikke er lik å samhandle med som andre for dem. Som at de ikke skjønner ting jeg er interessert i, ting jeg stusser over og kanskje heller ikke er så interesserte i å starte et nærmere vennskap.
Det betyr ikke at jeg trenger å føle meg som et dårlig menneske. Jeg kan være bra, men kanskje må jeg finne de som forstår min væremåte. Mitt språk. Og som kan ha glede av å vise meg at de kan like det å være i samspill, dialog og… leve livet litt sammen, tross ulikheter.
aspergerinformator.com 