Jeg har det ofte bra når jeg er ute blant folk. Jeg kan kose meg både når jeg går, er på butikken, på konsert osv. Men ofte er jeg samtidig litt engstelig ved større menneskemengder. Ikke sånn for det sosiale jeg tenker på nå i denne forbindelse, men for at jeg skal bli skumpet borti da det kan ha større konsekvenser for kroppen min – og dermed hverdagene som utgjør livet mitt.
Jeg kan kjenne uroen når jeg er på butikken når barn løper litt rundt i fri dressur eller enkel, dagligdags – og viktig – glede. Jeg kan kjenne uroen når jeg er på jobben og de litt mer uvørne fyker av gårde til pause. Jeg kan oppleve det på fortauet eller gangveien når det er veiarbeid så både vei og gangvei kan være litt smalere og rundt oss blir det derpå trangere, med mer trengselen. I alt dette: kunne jeg ønske meg en ringeklokke på armen, sånn som man har på sykkelstyre! Det ble en morsom tanke som jeg fikk en dag jeg var ute og gikk og en syklist ringet med klokka si for at jeg skulle se at han kom og ikke virre ut i veien da, og jeg og de to jeg var i følge med spratt til sida!
Jeg smilte inni meg og lyste opp litt til sinn, som om jeg fikk en kjempegod idé. Ja, gjorde jeg ikke nettopp det? Med ringeklokke parat, ville folk flydd til side eller vært føre var når jeg kom. Vi ville alle ferdes litt tryggere. Det kunne være fint for meg som har alvorlig osteoporose, både av fysiske hensyn men også for å kunne føle meg tryggere omtrent hele tiden når jeg er ute der andre er.
Selvsagt er det sykkelringeklokke på armen som om armen var sykkelstyre. Men å eie tankene på den måten, føle at jeg tar grep midt i uroen, ja ta styringen bokstavlig talt, gjør noen ganger godt. Derfor deler jeg tankespranget nå: Til glede, ettertanke og inspirasjon – kanskje? Eller mest av alt ettertanke, så kanskje vi kan være flinkere til å se oss for og ta hensyn til ulike funksjons-varianter når vi omgås. Jeg vil gjerne være klok uten skade først 😉
aspergerinformator.com 