«Lukkertid» – jeg fotograferte ustanselig, umettelig…

….da det stod om livet. Det å holde i et kamera og fange øyeblikkene, kanskje også skape dem, føltes så viktig. Som om det stod om livet. Det var da andre ting ikke helt levde for meg, da jeg ikke hadde alt som andre hadde av input. Men jeg tok vare på minnene og skapte dem også. I dag setter jeg fokus på kontrasten, fra å fotografere når jeg kunne også når det egentlig ikke var noe å fotografere (jeg lagde scener, motiv, situasjoner selv med å stille opp dukkene mine fast to ganger daglig) til å nå bare fotografere sporadisk. Her kommer mitt perspektiv på forskjellene og ser på hva som står ved nå.

Grunnen til at jeg ikke fotograferer så mye selv om jeg en gang ble god av all øvelsen min pluss mitt særegne blikk for detaljer, er kanskje en kombinasjon av: – 1. jeg har flere slags input som gir mening, 2. jeg har smerter som gjør det vanskelig å være så utholdende med akkurat kameraet uten at det går på bekostning av det andre jeg får gjort på en dag, 3. jeg er ikke like redd for å gå glipp av livet fordi jeg føler at det er her og nå og at det er godt nok, uten at jeg trenger forevige nuet. Jeg klarer med andre ord å nyte og å være tilstede – både i det vonde og det fine – uten å måtte dokumentere alt fotografisk.

Jeg går fortsatt «all in» i interessene min. Det er også typisk for oss på autismespekteret generelt. Men akkurat nå har jeg mulighet til å gå inn i de uten å være livredd for at minnene fra dem forsvinner. Jeg ser at for eksempel når jeg baker, kokkelerer og serverer har vi sosiale øyeblikk som vi setter pris på og husker uten at det KUN er bilder på en brikke, skjerm, papir… mer som en levende film av samspill. Og selvsagt r det hyggelig å knipse et bilde eller fem, for eksempel av det jeg setter på bordet, men det viktigste opplever jeg også bare ved å være sammen og tilstede.

Jeg trives med å være til i filmen «livet», på godt og vondt. Der holder jeg meg gående, til the bitter end med både frykt, håp, sorg og glede. Ja, masse livsglede tross mine rare, vonde tanker og rot i det mellommennskelige sånn titt og ofte som selvsagt gjør både meg og antakelig de rundt som har meg som arbeidsplassen sin noe utmattede.