Jeg husker reklame. Jeg husker slagord. Jeg bruker de, til både tips og inspirasjon. Og jeg elsker at de repeterer seg i hodet mitt. Som om jeg elsker alt som er ved det vante, som gjentar seg. Jeg finner trygghet i det.
Når jeg er ute i verden, liker jeg å se sånn noenlunde ut – samtidig som jeg liksom er helt meg selv. For å ha ting litt elegant i hverdagen, ville jeg ha en større håndveske når jeg er ute på shopping, legetimer osv. osv. Ja, jeg må jo ha noe å ha alt det praktiske man av og til må ha med seg i! Og nettopp det slagordet, med noe å ha det i, husker jeg fra en julekampanje i en av veskebutikkene for mange, mange år siden. Den var rettet mot menn som skulle kjøpe til kjæresten, samboeren eller kona si: hvis hun ikke visste hva hun trengte eller ønsket seg, så skulle man gi nettopp noe å ha det i.
Nå har jeg gikk meg selv en ny veske. Det gav meg også ekstra glede da jeg prøvde fire forskjellige – de jeg egentlig trodde jeg skulle like best, var jeg ikke like pen i som den jeg tok. Nettopp fordi: de store var for store, mens jeg – lille meg som jeg fikk lov å føle meg som da og som kjennes litt viktig i lys av min anoreksi, særlig nå som jeg er sårbar rundt det fordi kroppen har endret seg en del – ikke så så bra ut med dem. Jeg så bedre ut med en liten veske, den så ikke overdimensjonert ut men helt riktig. Sånn når det er viktig for meg at rett blir rett.
Jeg kjente harmoni. Jeg og reklameverden smeltet sammen, fungerte godt i symbiose. Jeg er god kunde men også særdeles fornøyd og takknemlig kunde. Takk for handelen, ja velkommen igjen med setningene, prisene, de gode produktene som får også meg til å se sånn ut som jeg føler er innenfor rammene av den som en gang var, en gang er? meg.
aspergerinformator.com 