Trist reaksjon som min feile følelse

Jeg scroller som mange andre på Facebook. Av og til er det statuser som gjør meg trist, mens andre folk som har kommentert eller satt sin reaksjon, har smil, hjerter og tommel opp på det samme som vippet meg av pinnen!

Jeg kjenner at jeg klarer ikke når det blir for mye å ta inn. Da klarer jeg ikke føle det «riktige» objektivt sett og ut at meg blir det mest stille.

Her om dagen, ble det litt annerledes, mer påtrengende vondt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle reagere med, si. Men jeg var svimmel av følelser.

Dette var en sånn status det hadde vært helt naturlig å smile til, sette tommel på og kanskje skrive: Gratulerer for prestasjonen med dikt. I stedet var følelsene mine så vonde som de ikke hadde vært på lenge. Jeg ønsket ikke noen vondt men jeg følte meg også for overveldet til å late som ingenting. Ikke alltid ber man om alle life-happenings fra andre. Facebook er helt valgfritt å bruke, men en del ting kunne jeg ønske vi ikke bare slang ut på veggen for feedback. For – kan vi ikke av og til snakke en til en med den man forteller til?

Uansett, jeg hadde ikke ord som kunne funket. Det handler om meg, mine mangler og kanskje også et følelseskaos til det fulle – sånn av og til. Jeg hadde i situasjonen bare den knappen der jeg kunne velge reaksjon som redskap jeg klarte benytte. Jeg valgte ansiktet med tåre: Jeg følte meg trist. Det positive er kanskje at man så at man hadde truffet, på et vis. Kanskje blir det tolket til at jeg var rørt? I stedet? Fordi det ville vært mer forståelig? Men for meg var det først å fremst manglende evne til å ta inn, en overload, ut i fra noen små linjer.

Jeg tror flere kan ha opplevd det, eller varianter av det. Vi med autisme kan av og til kjenne på at inntrykkene utenfra blir for mye å håndtere. Kanskje det ble ekstra fortvilt for meg denne gangen fordi jeg ikke kunne forstå, og det var også en del info i innlegget jeg forstod jeg burde hatt på et tidligere tidspunkt – fra flere. Jeg manglet fotfeste, kontroll.

Det er ingen unnskyldning for å reagere mot det forventede. Jeg prøver bare å reflektere over egne mekanismer. Det var genuint, i det minste. Og det eneste jeg klarte. Pluss – mennesket bak Facebook-veggen så i alle fall at det ble lest. At noen engasjerte seg. Tok seg tid. Til å føle.