asperger syndrom · Hverdag

Jeg husker…

Jeg hadde en gang en psykiater eller psykolog som sa at jeg var som plastelina. Jeg er autistisk og firkantet i min fungering, men jeg kan formes. Formelig, her kommer forgiving i flere former, forstander:

Jeg former verden, på en måte, i det små, sånn fra mitt perspektiv. Det kjenner jeg så veldig på nå! At hvordan jeg er har noe å si for hvordan menneskene rundt meg også tenker, opplever, legger merke til. Som at en person takket være min rigide reklame- og oppskrifts-lesning visste at nektarinene til 34,90 kurven er helt perfekte som grillet dessert med vanilje-is til!

Jeg serverer setninger. Deler, mener, spør, føler. Vi snakker også om samfunnsrelaterte ting. Som Pride-flagget. Jeg åpnet for u-tenkte perspektiv. Vi så verden videre og smalere på en gang, sammen. Fade ut, zoom in. Hva er det vi vil, sammen, på jorda vår? Det var fint, nesten som kjærlighet og respekt mellom mennesker. Alle vi tre er heterofile, likevel- hele verden er et spekter! Vi hører til, er samfunnsborgere, akrobater – noen vil passe inn, andre skille seg ut. Likevel: forente i at man sikkert ønsker liv verdt å leve.

Jeg ser farger, som i plastelina-haugen i klasserommet da jeg var barn. Jeg fargelegger verden og bygger meg dager jeg kan leve i. Og oppleve noe med! Forresten, på torsdag da jeg gikk tur, så vi en ekte regnbue. Jeg foreslo at vi IKKE skulle gå til enden der «skatten er» – da ville turen blitt så innmari lang. Men vi opplevde belønning bare i å være ute, se og snakke om det.

Grunnen til at jeg brått begynte å tenke på
formingen av omgivelsene mine, hvordan et enkeltmenneske – selv et som meg – også har noe å si sånn i det store og det hele fra det hverdagslige og små, var da jeg leste dette i en gammel blogg som jeg kan avslutte dagens innlegg med:

«Alltid der
som i fotoalbumet 
helt på nett- 
hinnen av hukommelse 
her og nå, i morgen 
nåtidens redigering
dagens bilder
preget av fortid
kalender er et år
på år på år
lag for lag
jeg klipper foto
du grer dukkehår
leker modell
jeg er leire
Lets play
plastelina
»
blogg 2013

Legg igjen en kommentar