Jeg tenker på ting som ikke blir som planlagt: helt uten at man kunne forutse dem. Det skjedde meg lørdag formiddag. Jeg mest sannsynlig brakk brystbenet og legevakten kom hjem til meg. Med enda en slik skade, er det så klart ytterligere fysisk smertefullt for meg nå. Til grensen til det ekstreme.
Den påvirker meg også mentalt. Det føles i det hele tatt og kort fortalt utgjort og uforutsigbart når brudd oppstår ut av ingenting. For en person med Asperger syndrom som normalt responderer best på forutsigbarhet, er det selvsagt en strekk i regningen dette her, som velter balansen – ikke økonomisk, men altså rokker ved det man regnet med var noenlunde stabilt.
Likevel, det handler om å stå i det også nå. Takle endringene, på sin måte. For meg handler det om holde fast ved ting jeg liker, selv om jeg må gjøre dem i korte intervaller og med større mellomrom. Det handler om å leve mens jeg lever.
Jeg kjenner meg utrygg på hvor langt (altså: «tenk om det blir kort?») livet mitt videre blir. Derfor blir jeg redd og rastløs og planlegger i hodet mitt alt jeg vil gjøre, lager en agenda – som jeg ikke «får lov» verken av kroppen eller de som er rundt meg til å gjøre.
Samtidig vil jeg si: jeg er stolt av at jeg, ja akkurat jeg her og nå, tar livet som det er og gjør det beste jeg kan ut av fra situasjonen her og nå. Jeg er glad for at jeg ikke graver meg ned når uforutsette ting skjer, ikke gjemmer meg og glemmer bort å leve.
Jeg går på med friskt (sykt?) mot. Selv om det for andre ville vært galskap å forsøke å få til dagene sånn som jeg gjør på nåværende tidspunkt stadig vekk, er det for meg også en tillitserklæring til meg selv. Det at jeg kan stole på meg også når kroppen svikter. Jeg klistrer meg fast til livet, som lim man kan stryke tapeten utover på – forhåpentligvis blir noe rett og ikke sånn at alt ender i en krøll nederst på veggen.
aspergerinformator.com 