Man kan ta seg i å gå i stå. Ikke riktig komme videre. Og jeg er på en måte litt der, fordi jeg ikke har noen store mål eller ambisjoner for fremover. Men likevel ikke: jeg føler at det ikke har stoppet opp, at jeg har et levende liv, bare at det er uten for store svigninger. Jeg tusler rundt og danser i hodet mitt, over ting som er fint – spesielt har jeg satt pris på det jeg får til av sosiale ting. Det å kjenne glede når jeg har besøk og snakker med andre mennesker, ja også folk jeg møter ute. Det gir meg en slags øyeblikkelig refleksjon – som et speilbilde – på at også jeg finnes og er i alle fall ok å snakke med. Innlegget fortsetter under bildene.
Jeg tror flere med autisme kan trenge å leve litt sånn som meg – med at man har litt faste og velkjente ting rundt seg og på agendaen. Og når jeg har opparbeidet den grunnmuren, klarer jeg å bevege meg rundt i det og også være litt fleksibel og kjenne meg fri. Fri til å få velge livet mitt selv, tross det ikke er selvsagt og naturlig for meg. Men her er vi. Og jeg. Nå. Og jeg forsøker altså, etter beste evne, å snurre rundt i eget tempo og ha det bra uten at det går ubehagelig rundt for meg, ja det er ikke bare bare å være svimmel av glede og det kan jeg stolt si at jeg også har fått oppleve de siste månedene! Det å være ekte glad kanskje flere ganger om dagen, og også ha gode følelser som en grunnfølelse ganske ofte.
aspergerinformator.com 