Jeg husker jeg redigerte dette bildet litt blått, ala «den blå hesten», av en hest jeg fotograferte på sykehuset, for å gi fremkalle den på en sparebøsse og gi den som et symbol til noe fint å spare til i framtida. Jeg følte det var en fin gave fordi den sa at jeg tenkte noe fram i tid. Heldigvis kan jeg vite at framtida fantes, vi er i den tida etter sykehusperiodene nå.
Jeg vet ikke hvor neste håp er, kanskje er det viktigste å håpe på noen fine år sammen med de jeg er glad i og fylle dagene – kanskje aller mest hverdagene – med ord og opplevelser som gjør godt, midt i at man sjonglerer og stabler seg opp så kropp og helse er liv nok laga til det. Jeg tenker at livet er mye både hva man gjør det til, hvordan man har det og hvem man tilbringer det sammen med.
Jeg håper med det på ti-tolv gode år! Er det realistisk, eller er det noen hindre å hoppe over som vil rives ned?
aspergerinformator.com 