Kjedelige «kjedereaksjoner» og tanker over smertefulle situasjoner og tilstander

Jeg har, som både venn, medpasient osv. sett at når noen med en psykiatrisk tilstand får det utpreget vanskelig, skjer ofte kjedereaksjoner som nesten kan ligne smitteeffekt. Som at når noen skader seg for eksempel på en avdeling, renner brått blodet til en annen også og vakthavende tilkalles i tur og orden, det kan bli skytteltrafikk av personal og ventekø ala legevakten.

På en måte er det rart. Men på en annen side er det kanskje delvis, om enn misforstått, logikk: man lever jo sammen og bryr seg om hverandre og man er også i det samme klimaet, så kanskje noen opplever at det blir ubalanse om de ikke er i det vonde de selv er vant til? Det er bare et tankeeksperiment – men kanskje det kan være sånn? At det ikke bare er et rop om oppmerksomhet, men et forsøk på å opprettholde en normal i det helt unormale som folk flest ønsker at absolutt alle skal få slippe å drive med mot seg selv?

Det kan også være andre slike kjedereaksjoner, uten selvskadingssymptom, der uroen eskalerer. Hvis en skriker i den ene korridoren, for eksempel fra skjermet avsnitt, kan det skrikes i andre enden også, kanskje midt i felles-rom og stue.

Noen blir redde av det. Urolige. Får det vanskeligere. Jeg blir ikke redd for meg selv i en slik evt. situasjon. Men jeg kan bli bekymret for alt det andre, at de som roper har det ekstra vondt. Redd for at samfunnet ikke kan få til å hjelpe. Jeg er også redd for de stille. De som ikke lager en lyd. Ligger skriket på innsiden….

Jeg er takknemlig for at jeg ikke er ut og inn av sykehus. At jeg lever hjemme i leilighet. At jeg ikke må oppleve det uforutsigbare for meg i å ikke vite hvor jeg er når og ikke kunne kjenne rammene rundt meg fullt og helt. Men jeg håper at for de som trenger hjelp på en annen måte enn jeg fungerer best med nå, så håper jeg den finnes. At det er nok ressurser til at både de og ansatte blir trygt ivaretatt. Så nødvendig helsehjelp kan gis. På best mulig måte, etter omstendighetene som i utgangspunktet er litt ekstra vonde, der og da. Jeg håper for framtiden og holder meg fast i nuet: De lyspunktene jeg har, som gjør det verdt å leve også i det vanskeligste av det vanskelige for meg.