Jeg husker trikset jeg lærte eller plukket opp som liten. Hvis man skulle se på noen på utsiden av huset på kvelden, nesten spionere litt, så gjaldt det å: ha lyset av inne. Da kunne ingen riktig se hva jeg ville se på, betrakte, undersøke nærmere.
Kanskje er vi litt engstelige når vi står sånn, på innsiden av gardinene – men med dem trukket fra – og titter ut. Som om vi er redde for hva som kan skje på utsiden, kanskje til og med: at utsiden kommer inn! Som en stein mot ruta ligger steinen allerede i magen – og rører på seg!
Uten lyset, sprekker ikke troll. Og kanskje er alt sånt her litt av et eventyr, spenningen og frykten rundt alt vi ikke vet om kan eller skal skje. Og heldigvis: i flertallet av tilfellene, er det happy ending og ikke så mye å bekymre seg for, der rett på utsiden av stua mi.
Og videre: det er litt fint også, at noen småengstelige og årvåkne står på innsiden og titter ut, så kan kanskje politi eller ambulanse tilkalles før uhellet er fullstendig ute av proporsjonene, som realitet. Sånn inn worst case, som dessverre også eksisterer i et samfunn der mennesker lever sammen og også hver for seg – plutselige ulykker kan forekomme som hjertestans, fall som gir benbrudd osv.
Med det: krysser jeg fingrene og ser ut. Jeg ønsker en god dag. Til alle tider.
aspergerinformator.com 