… at jeg, tross jeg får med meg veldig mye detaljer, ikke har noe særlig greie på navn på skuespillere. Og andre snakker i vei om dem! Når jeg har sett en film, er det karakteren skuespillerne er, som er min «virkelighet». Jeg tar de for god fisk, jeg glemmer at de egentlig er et annet menneske. Jeg stoler på rollen de spiller ut. Lærer den å kjenne.
Dette kan kanskje også komme av at jeg ser detaljer framfor helheten – i likhet med en del andre også på autisme-spekteret. Hvis personen (skuespilleren) har briller i rollen, er det helt umulig at det er samme menneske som ikke har briller i en annen film. Sånn enkelt sagt da, tross briller var et noe dårlig eksempel siden vi i vår tid av og til velger å operere synet ypperlig igjen eller bruker kontaktlinser i ny og ned eller mer hele tiden. Men for eksempel, sitter skuespilleren i regi av sin rolle i rullestol med for eksempel lamme ben, er det veldig rart for meg at det er det samme menneske som danser tango i en annen film. Da glipper det litt, så for meg er det to ulike mennesker i ulik livssituasjon på en måte – tross jeg vet… men skuespillerens navn, som jo ikke sies i filmen, det biter jeg meg svært sjelden merke i.
aspergerinformator.com 