Jeg står alltid opp relativt tidlig. Jeg klarer ikke sove lenger enn visse tider. Jeg må opp, ha mitt frokost-måltid så dagen har startet offisielt osv.
Jeg klarer ikke å være fleksibel i form av å utsette, heller ikke når jeg er sliten. kanskje våker jeg over livet, for å ikke komme for sent, gå glipp av noe eller miste verdifull livstid? I nuet og framover.
Men i det siste, har det begynt å uroe meg litt at jeg sover så lite. Ofte er jeg jo våken til cirka midnatt og med mye smerter i ryggbena mine er jeg ikke bare oppe klokka halv seks-seks men i fire-fem tiden. Jeg håper smertenivået vil senke seg, selv om jeg ikke kanskje kan gro meg bra?
I mellomtiden vil jeg nyte pusterommene jeg får. De jeg kan fylle med fine ting for meg. Meningsfulle arbeidsdager og en fritid med bok, kokkelering, sosial prat, ja livsmestring. I dag får jeg besøk, kaka har vært i ovnen og jeg smiler: gratulerer med dagen i morgen, storebror! Det er så godt å ha noen som er glad i meg, og selv være ubeskrivelig glad i både han og resten av familien min!
aspergerinformator.com 