I dag skal jeg skrive litt om et alvorlig tema: tvunget psykisk helsevern og paragrafer. Hvordan de kan fungere i et samspill med hverdagen slik at man kan evne å leve livet sitt – på tross av vanskelige tanker og et kronisk behov for å forsvinne.
Når man kanskje egentlig ikke vil forsvinne, men være tilstede i livet sitt sammen med de man er glad i, hvordan skal man greie balansegangen, fortsatt være her mens man forsvinner. Går det an?
Sånn kan det kort forklart være for meg og resultatet er det over – med felles regler som ramme, litt mer utbrodert: at jeg har noe indre som kjemper i mot livets rett, samtidig som jeg har et ønske om å ikke gå herfra. Men har jeg da lov å leve?
Det er et valg jeg altså ikke klarer å ta selv, klarer ikke la meg få være her som andre mennesker uten at noen «bestemmer». Det kan virke absurd, sykt. Og det er nettopp sykt det er kanskje, slik at helsevesen kobles inn og bidrar. Da har vi en teknisk paragraf og rettesnor, ja en ramme som gir utgangspunkt for et liv vi kan fylle her jeg bor med meg og ansatte i samspill.
Jeg lærer meg å navigere i livet, med grunnmuren på plass rundt meg. Da kan jeg være mer eller mindre i vater, og også ha det bra tross jeg ikke helt «kan la meg ha det bra». Noen ganger kan jeg føle meg på en stigende kurve og være takknemlig OG livsglad!
aspergerinformator.com 