I kunsthistorien har det nok blitt malt svarte soler. Men en annen artig ting ved sola: selv om den er malt gul og «glad» så viser den de svarte, ellers mørklagte plassene. Vi kan lære å se, alt som sola ser og vi kanskje ikke ser når verden er mer tåkelagt – både metaforisk og fysisk sett.
Jeg husker så godt at jeg gremmet meg når sola kastet lyset på gulvet på en slik måte at støvkornene på avdekket. Støvet ble opplyst og jeg så: har jeg ikke fått til å holde det bra? Men joda, alt er bra, det er bare det at verden består også av uorden – og mørke. Vi kan se dritten, kort sagt, både i natur og refleksjoner i menneskeansikt.
Jeg liker sannheten, at det ikke legges fingre i mellom. At jeg vet hva som er fakta – og så kan man ta beste valg utifra det. Derfor vil jeg ikke dekke til det som ikke er like bra, men virkelig se det, så jeg kan A) bidra til å gjøre det bedre, for meg, for alle. B) Slå meg til ro med omstendighetene slik de er – som i forhold til kroppen min som har alle bruddene, forstå realitetene og dermed kunne finne beste vei videre, for veien kan ikke stoppe her.
Flere med autisme er gode på å se nye løsninger, ting for flest ikke tenker på automatisk. Det åpner verden og jeg smiler når noen syns jeg fant ut noe godt i en vanskelig situasjon for den ene eller den andre, kanskje noe praktisk på jobben. Da kjenner jeg: vi er her sammen, som puslespillbrikker i det store bildet.
aspergerinformator.com 