Uforholdsmessig?

Jeg føler at jeg innvendig blir uforholdsmessig sint når noen misforstår meg. Hvis jeg har formidlet noe – ja da har jeg gjerne også sagt det ettertrykkelig og detaljert, for eksempel med korrekte datoer og tider – også glemmer noen vesentlige deler eller kokkelerer det sammen til å være i en annen setting, til annen tid kanskje.

At «Gud og hvermann» ikke biter seg merke i alt jeg sier om når og hva, er jo ikke så rart. Men jeg anstrenger meg liksom for å fortelle, inkludere, høre til og la andre tilhøre – ja selv noe så uvesentlig som min hverdag – fordi det å være inkludert og orientert opplever jeg som viktig.

Jeg lurer på, er jeg på jordet, langt ute på vidde? Og så drømmer jeg meg avgårde til fjellvidde, plukker multe og einebær, reiser hjem, kokkelerer, serverer: julens delikatesser. Ja for tenk, i går var det 3 måneder til jul. I går var det eplets dag, og i dag fårikålens. Sånne fact som ikke er så viktige kanskje, som jeg trives med å si – fordi hvertfall de er så håndfaste at andre kan se de for seg – uten at de nødvendigvis engasjerer seg mitt liv. Jeg smiler, blir bekreftet i de fine hverdagstingene jeg kan si, samfunnsopplysninger i det helt små.

Så kanskje er jeg forholdsmessig relevant og tilpasningsdyktig, sånn mellom det at jeg blir sint og lei meg når alt ved meg virker som en uengasjerende vind som flyr forbi og stanser irritererende opp foran hodet på noen. Jeg ler av min egen sammenligning og sier: takk for at jeg noen ganger også fungerer kjempegodt i prat, både til hverdags, alvor og fest.