Jeg glemte visst å skrive i går! Forsvant i går? Hvor var jeg hen? Kanskje bare et sted mellom arbeidsdag og helg. Kanskje trenger jeg tid til å omstille meg fra det ene til det andre. Jeg har jobbet fem dager denne uken, og det er første gang på en god stund at jeg har kunnet gjøre grunnet bruddene i ryggen min. Nå har jeg fått det til, likevel!
Det er jeg glad for og meget: takknemlig over! Jeg har det bra sammen med mange på jobben min, jeg trives og prater godt og lett. Til meg å være, i det minste. Samtalene mine er selvsagt også preget av å stille mine vante spørsmål: som hva folk skal i dag og hva det er til middag. Men tross alt, det binder jo hverdagene sammen og vi mennesker er jo viktigst av alt for hverandre nettopp i hverdagene siden det er hverdagene som i hovesak er livet.
Nå sitter jeg og smiler fordi jeg har skrelt poteter til middagen jeg skal lage til mamma og pappa i ettermiddag! Jeg blir så lykkelig av sånne små ting. Poteten kan brukes til alt, kanskje som alternativ lykkepille også? Eller terapeutisk beroligende, jeg liker å se på at potetene koker. Ja, jeg syns videre altså at det er så trivelig og gøy å kokkelere og skikkelig hyggelig å servere til gjestene mine. I morgen har jeg også en artig plan, bake kanelknuter i en saftig vri med eplejuice i deigen og eplemos sammen med smør-, sukker- og kanelfyllet i regi av at det er kanelbollens dag i dag og jeg ikke syns det passet så godt med svære boller etter middagen – bedre med en annen dessert. Jeg håper jeg traff blink, likevel! Men for meg som har så mye greier og tall for meg, så ble det vanskelig å hoppe helt over markeringen, så da blir den til et artig bakeporsjekt til noen omkring meg her i morgen. Da skal jeg prøve meg på ny måte å snurre på, også!
God helg videre, og på gjensyn noen og enhver fra jobb i går på mandag igjen også.
aspergerinformator.com 