Jeg er ikke alene, så godt som aldri er jeg alene. Jeg har folk rundt meg. Jeg har mennesker som har meg som jobben sin når jeg er hjemme, med mindre andre er på besøk hos meg akkurat da. Likevel: så spiser jeg på en måte alene med mindre jeg har besøk. De er i samme rom så klart, men ved bordet er det bare meg.
For meg er det vanlig og derfor også ok at det er sånn. Men skal jeg huske tilbake på min oppvekst, var en ting jeg satte skikkelig stor pris på nettopp at vår familie på fire spiste middag sammen så langt man var hjemme. Det gav meg et naturlig samlingspunkt i dagen. Et sted å stoppe litt opp og synke andre inntrykk ned. Da koste jeg meg! Med den vanlige tralten.
Selv om jeg nå altså stort sett spiser alene hjemme hos meg selv, fører jeg den samme type samtaler mens jeg har mine måltider. Spør om de andre som er med meg sin dag. Kanskje middagen også! Jeg liker å knytte dagene og menneskene sammen gjennom konkrete ting vi forholder oss til, som påvirker oss og setter preg på dagen.
Jeg tror også det er minner til gode opplevelser som gjør at noe mat smaker ekstra bra. De matrettene vi knytter fine tanker til. For eksempel tror jeg ikke at alle som koser seg med ribbe eller pinnekjøtt egentlig elsker julaften-middagen, men at det at man har den kanskje bare den ene gangen i året og spiser den sammen med noen mer eller mindre faste gjør den til noe spesielt som man knytter spesielle tradisjoner og følelser til. Takk for praten over maten!
P.S Nå er jeg takknemlig for helg, der jeg i morgen søndag søndag kan få servere og sitte sammen med gjestene mine igjen. God helg videre, og en fortreffelig lørdagskveld! Jeg skal bake og se på fotball-kampen på tv.
aspergerinformator.com 