Det er verdensdagen for psykisk helse. Jeg takker: for at jeg fortsett lever – mot mange odds, og på tross av alt som er vanskelig. Vi kjenner «alle» til boktittelen: «Jeg lovet deg aldri en rosenhave». Men jeg tror jeg vil si at også de finnes. Særlig om vi inkluderer tornene, for da er det plass til både det som er fantastisk og det som smerter litt (eller mye).
I mitt dagligliv kan jeg kjenne på glede som blomstrer opp når jeg opplever at noen på jobb setter pris på at også jeg er nettopp der, gjør jobben min og kanskje også bare er meg? At vi liker å treffe hverandre, samarbeide om en felles oppgave – og flere!
På hjemmebane kan jeg skape, og i går kveld laget jeg flatbrød til en som skal servere kjøttsuppe i helga, ja, sånn fiksing og liten oppmerksomhet jeg får til å bake, ja det gjør at jeg kjenner at jeg kan ha flere funksjoner, sjonglere og virkelig leve i et samspill. Som en rose i en bukett. Sammen blir vi en helhet, enda hver enkelt blomst også er ulik hverandre og ikke alle står like sterkt. Kanskje brister jeg, visner eller… får strutte enda litt.
I dag har verdensdagen blitt og blir markert i hele landet vårt, sånn cirka og også på jobben min var det bevissthet. Årets tema er: «Vi trenger å styrke vår psykiske beredskap». Det inviterer til felles innsats for å styrke psykisk motstandskraft i møte med uforutsigbar morgendag.
Ordene for kampanjen treffer meg litt fordi nettopp det med å ikke vite hva i morgen betyr, er jeg mye usikker rundt. Sånn har jeg bestandig vært. Jeg liker å vite hva som kan vente meg, og trenger forutsigbarhet for å fungere godt og mest mulig optimalt. Det henger sammen med tilstanden på autismespekteret, også.
Psykisk beredskap forteller om hvordan vi håndterer kriser, endringer og langvarig belastning. I kampanjen handler det om dette både for enkeltmenneske og som samfunn. Det gir rom for å tenke gjennom hva som gjør oss mer robuste.
For eksempel tenker jeg at på jobb er det fint å vite hvem man kan hendøende seg til hvis noe blir utfordrende og man er bekymret for noe. Det å ha en slags plan for hva man gjør hvis noe ikke går bra, og likevel kunne stå i det med litt «krykker» til hjelp i form av for eksempel samtaler, følelse av ivaretakelse og grunnleggende medmenneskelighet.
For meg har det verdi at dagen begynner og slutte på omtrent samme måte hver dag med mange «hei», «god morgen», «takk for i dag» og «sees i morgen». Akkurat i dag var det god helg og sees på mandag i stedet, men det er jo selv jeg vant til – ukas struktur – så da er forandringen helt ok. Jeg gleder meg over det hverdagslige og vante som også er til større glede selv ved mer uforutsette hendelser når man har en grunnmur å stå på og navigere ut i fra.
Gratulerer med verdensdagen for psykisk helse! Ta vare på HVERANDRE, så vi kan spire, blomstre og også gro når noe mindre ålreit inntreffer oss. Jeg aner en grønn spire og sår et godt ord for samholdet.
aspergerinformator.com 