Himmelen er den samme, både hos meg og over andre, og en vakker setning jeg fikk i hodet mitt: «under himmelen lever vi.» Og jeg er så utrolig glad for det. Ofte blir himmelen symbolet på der vi er i evigheten, der de som vi har mistet er og ser ned på oss. Men la oss også tenke på akkurat oss også, omfavne jord-livet og menneskene vi lever med, feire selv hverdagens strev og mas. Og i det, kan vi bare nye himmelens nyanser og håpe på godt vær, sånn metaforisk sett, at stormene bare blåser det vonde vekk.
Jeg kjenner: at jeg danser, lever, svever og flyr mellom ting jeg bryr meg om, og lander i at dagen har hatt en mening. At det er ok med det vanlige, som for meg også er uvanlig. Uvanlig å liksom bare… gjøre sånn som andre gjør i praten. Liksom kjenne at andre syns det er ok å snakke selv med meg.
Og til dere andre, her nede med meg: kjære deg. Kjære deg som holder ut med meg eller andre hverdagsutfordringer. La oss sammen dele, mene, sveve videre. Stå han av og ha det mest mulig bra. Ta vare på hverandre, ta vare på deg. Jeg tror det er viktig å se det unike, verdsette forskjellene våre og utgjøre en større helhet.
Sånn kan man toppe laget, selv med noen som kanskje har en objektivt sett «dårligere» funksjsnsvariant enn folk flest. Jeg som er på autismespekteret håper at jeg også, tross denne diagnosen, har noe å bidra med. Som kan åpne horisontene og gjør at andre også får kjenne at de kinner. Takk til en stjerne som deg, som smiler i øynene når du prater med meg.
aspergerinformator.com 