Forsiktig: glass (takk for all «bobleplast»)

Jeg tenker på
pappeskene jeg har fått levert knuselig ting i opp igjennom tidene, være seg servise, en lysestake eller kanskje glass på stett. Jeg ser for meg den røde tapen som sier: forsiktig: glass! Sånn at pakken skal behandles med mest mulig varsomhet. Og slik blir jeg også behandlet! Av menneskene som jeg omgås, jobber med eller har rundt meg på hjemmebane.

De vet
at jeg er benskjør (jeg har alvorlig osteoporose), eller i alle fall ser at jeg går i stykker i kroppen gang på gang. Selv om det er fryktelig vondt fysisk og selv om det psykisk ikke er så kult at man blir en belasting, er det utrolig godt å bli verdsatt sånn at man faktisk gidder å ivareta – ja til og med setter alle kluter til for at jeg for eksempel skal ha en trygg arbeidsstasjon på jobben min. Der jeg sitter, er det ekstra fint snekret til. Og jeg, jeg sitter som en fornøyd selfie i front av en levegg. Takk for at jeg får hjelp til å kunne jobbe 100 prosent som meg.

De ser og skjønner
når jeg trenger noen ekstra krefter for å få løftet tl meg mer arbeid å deale med. Jeg klarer da det meste på strak arm, med en sånn håndlanger i ny og ned. Og mest av alt er det som om mine medmennesker sånn al over evner å vise meg at jeg har verdi, både på tross av og fordi jeg er akkurat Helene. Takk!