Å være eller ikke være – og å ikke vite om man helt er!

Jeg lever og har det veldig ofte veldig bra. Men noen ganger, er jeg usikker på om jeg lever, om jeg finnes, om andre kan høre meg når jeg snakker. Dette virker irrasjonelt, rart, uvirkelig for andre. Derfor finner de det vel ikke for godt å bekrefte at de hører meg hver gang jeg sier noe.

For meg, opplever jeg meg som i et vakuum når mine setninger eller spørsmål ikke møter en eller annen slags respons. Jeg kjenner meg som på en annen planet, som en annen skaping, som ikke bare kanskje ikke hører til men heller ikke er mulig å oppfatte for andre mennesker. Får jeg samtidig ikke svar på sms jeg sender, blir jeg ytterligere i tvil.

Jeg vet at det ikke henger på greip. Og håper kanskje at det ikke kan henge på greip, at jeg klamrer meg fast i det – for DA finnes jeg jo likevel og kan bety et eller annet også for andre og samfunnet jeg er en del av.