Jeg sitter og: tenker. Eller gjør jeg det? Hvorfor gjør jeg på dette viset, hvorfor når jeg ikke vet hva jeg tenker på? Jeg bare føler kanskje for mye så blir det til at jeg går i svart eller hvitt og at alt (eller jeg) bare blir: borte. Også prøver noen kanskje å strekke ut en hånd, nå fram til den som er meg. Og jeg prøver å gripe fatt i alt som er konkret når jeg famler rundt i mine egne greier, mine uforståelige følels-reaksjoner som er for mye til å leve i selv for meg selv, det må jo være derfor jeg blir «borte?»
Søndager kan være veldig fine, egentlig. I dag kjenner jeg på det men også på at jeg er litt uggen. Litt sånn som når man har vært ute på byen og festet hardt, kanskje ikke helt husker hva man gjorde eller sa. Men jeg er ikke fyllesyk. Jeg er bare preget av å være full av alt som er meg, alt jeg har å tenke når jeg prøver å navigere sosialt og være som andre, ikke bli vippet av pinnen av helt uforutsigbare, uforståelige ting for andre.
Jeg griper tak i det konkrete:
1. Jeg rydder og får det fint på kjøkkenet mitt. Og i gangen. Og i boden. Gjør om litt og trives ytterligere.
2. Jeg stryker meg over hendene og lander de på tastaturet.
3. Jeg skriver blogg og tenker på alt som går bra: Føler på at det er godt å ha mennesker som forstår meg, som jeg har det bra med, som tross og fordi jeg er meg er glad i meg – og som jeg allerede nå kan glede meg til neste besøk med!
Derfor då då, ja det må være svaret, derfor er det verdt det. Å leve, prøve å ha det bra nettopp fordi det er mennesker jeg er glad i OG det er interesser jeg har som holder meg vital OG jeg har en god jobb å gjøre, jeg kan ofte OGSÅ være glad i til og med mitt eget hodet, selv om at det i går hadde vært best å kunne skru det av siden det liksom var på skeiva i forhold til den vanlige måten å være et menneske på. Ja, så mange gode grunner som gjør at jeg kan forstå at jeg bare får holde ut å være i den som er meg nå!
Takk for oppmerksomheten. Jeg klapper for at det finnes rom. Med høyt tak. Og at folk vil strekke ut en hånd, gi meg en klem til jeg er helt meg selv igjen. Jeg snurrer litt rundt på gulvet, tenker på skal vi danse, i går syns jeg Tale var spesielt bra – da hun danset til spiseforstyrrelsen hun hadde i bagasjen.
Jeg får kjøre videre, et år til – ja et år om gangen. Det må være bra, veldig bra å klare å løfte blikket. Jeg kan se: øyne som smiler, jeg som står på kjøkkenet, lukten av kjærlighet mellom oss. Takk. For at jeg får være til, skape og alt i alt: leve. Takker også for: at selv når jeg er oppgitt over den som er meg, blir jeg ikke: gitt opp av de som er mest glad i meg. Det er så utrolig – og så godt – at det nesten ikke er til å tro. Jeg klyper meg i armen og kjenner at det er ekte, jeg finnes fordi: noen gjør det trygt og godt nok å også være meg.
aspergerinformator.com 