Jul er min favoritt-tid. Jeg liker å være sammen med familien min. Jeg liker å gi gavene som jeg har planlagt i god tid. Jeg liker å sitte sammen ved måltidene og å kunne kokkelere desserter og få hjelpe til med middagen.
Likevel, noe er jeg slett ikke så flink til. Det er som om uten mine faste rammer, faller jeg ut av andres konsepter. Eller, jeg faller ut av det som er normalt for andre.
Jeg har en firkantet, bokstavlig tolkningsmåte. Jeg tar alt akkurat som det blir sagt. Og folk sier så mangt, som kanskje (mest sannsynlig) ikke er ment ene og alene som det de faktiske bokstavene utsier og så korrigerer jeg da, deres setning, fordi jeg opplever den «feil».
Når jeg misforstår, forsøker jeg å forklare hvorfor jeg reagerte slik eller sånn. Men når jeg gjør det, kjenner jeg at også forklaringene virker umulige for andre å relatere til. Mens jeg forklarer det uforståelige og teite jeg sa eller gjorde, føler jeg meg som en som sier unnskyld for en vindusrute hun allerede har knust. Den kan ikke bli hel igjen! Samme hvor mye jeg sier, forklarer, prøver å reparere for meg selv og andre. Jeg vil ha det bra og at andre skal ha det bra med meg, også får jeg det ikke helt til?
Jeg sa en ting til personalet her jeg bor rundt denne fungeringen, eller mangelen på fungeringen, i det sosiale samspillet som skapte en god latter, og egentlig var et perfekt bilde på «aspergerske» Helene og antakelig andre som har det på lignende måte.
Jeg sa at jeg skulle kunnet stå på hendene, slik at alle så at jeg er opp ned. Noe bedre hadde ikke henne personalet hørt! Det var godt å sette et konkret bilde på det/jeg som er vondt og feil. Hei, vil du like meg om du forstår hva godt jeg vil når jeg kaver til dagen vår? Jeg håper det beste for at jeg kan få dele også framtiden min med de som jeg er glad i, uten at jeg gjør andre alt for vondt og tærer på kreftene deres. Tvi tvi, og uansett: jeg tror at den som jeg er også kan gjøre godt, også når jeg er litt «over the topp» 😉
aspergerinformator.com 