Jeg kjenner at kroppen er i endring. I lys av skadene er det klart den får en annen måte å se ut på. Med forkortet høyde må jo «jeg» gjøre av meg et sted.
Dette er vondt og vrient.
Samtidig er det andre ting å glede seg over og holde fast i. Og en del ting i det som er meg som er urokkelig. Som livsgleden. Evnen til å kjempe, holde ut og virkelig holde ad livet! Ja, jeg elsker så mye.
aspergerinformator.com 