Det handler om å finne ut av ting, av og til. Om å komme til en enighet også når man ikke er enig. Finne beste løsning midt i noe som kjennes uløselig.
Livet med en syk kropp, er av og til sånn – og akkurat NÅ. Å få satt begrensninger fra andre instanser enn seg selv er ikke alltid funker helt, enda meningen er å ivareta, sørge for at det skal gå bra med en.
Problemet er bare…, at alle mennesker er ulike og jeg er så ekstra ulik andre på noen områder. Det som bare ville vært slitsomt og utenkelig for andre, er noe som få meg til å spire og gro.
Samtidig, det handler om samarbeid. Mellom kropp og sjel OG mellom andre mennesker – ingen liker å se på at andre anstrenger seg på måter som de tror ikke er bra for han eller henne.
Derfor handler det om middelveier, på alle plan. Velge det som er liv laga. Samtidig: jeg kan ikke miste livsgnisten jeg får av det jeg liker å drive med, det som jeg er opptatt av.
Videre er jeg derfor oppriktig glad for at legen lar meg jobbe en del prosent, slik at jeg akkurat nå er og gjør jobben min – selv med to krykker og tre brudd i foten.
Jeg går på, og danser videre i fremtiden. Håper jeg. Men først: en rolig helg, med nødvendig hvile for brukne bein. Og heldigvis: jeg får også se mennesker jeg er glad i i helga.
Takk for det som er og kan være, og snart kan bli mer tilbake til mine rutiner, levemåter, livsglede! All the time. Men så klart, jeg vet så godt: kroppen min gror ikke godt og det er helelr ikke godt å si om dette bare skal skje igjen og igjen… Same old story om igjen.
Jeg planter bein og krykker i gulvet, prøver å se for meg alt som røtter i et tre. Og ute, der spretter løvet snart. Så fantastisk fint det har vært å kjenne sola igjen, og tirsdag fikk jeg opp nye opp-ned pliségardiner hjemme hos meg, så nå har stua mi ikke bare solsteik men i stedet et fint, litt mer harmonisk lys og en demping på den største drivhuseffekten 😉
aspergerinformator.com 