Det er søndag. Klokka nærmer seg 18. Jeg har ikke skrevet blogg. Hvorfor ikke? Har jeg det litt for bra eller litt for dårlig? Jeg tror jeg har det bra. Og da er det skummelt å bryte av, forstyrre meg, glemme bort alt jeg har det ålreit i og vil gjøre akkurat i dag.
Jeg vasket klærne til jobb, bakte, laget julekaker, tempererte sjokolade, signerte husleiekontrakten, ordnet i banken, sa god tur til en beboer som skal i et behandlingsopphold med en julekake å smake til henne (det ble utrolig hyggelig og godt øyeblikk for meg), leste reklame som jeg liker hver søndag, pakket inn en julepresang til storebror. Åh, som jeg gleder meg til jul!
Og før jul, så mye som skal skje, som jeg vil henge med i. Ikke henge meg opp, ikke være vanskelig for andre å håndtere. Samtidig: jeg har det så fint når jeg kan kokkelere, servere, fikse, mestre. I går var en nydelig dag, kanskje jeg er redd for å stanse opp i dag og liksom våkne fra drømmen, at det ikke var reelt alt som ble så bra. Men det VAR sant. Og jeg er sann. Jeg klyper meg i armen, kjenner at jeg lever, klapper for at Norge vant en fotballkamp i går, for da hadde jeg besøk og alt ble ekstra bra.
Nå skal jeg snart se Bakeskolen, og det er hyggelig nå for tiden når jeg baker og skaper igjen, sånn all in. Ikke stykkevis og delt. Men litt overalt, både på hjemmebane og i arbeidet. Det gir: ekstra glede. Begge deler. Ja takk, til å få levere mens jeg lever! Og det gjør jeg, klyper meg i armen, snur meg rundt og stryker meg over kinnet i stedet.
