Så godt det er…

… (og nødvendig?) når noen forstår, tar tak, hever stemmen – også når man ikke har våget å tenke tanken selv, ikke har innsett at man fortjener hjelpen man trenger. Når man lar seg endres med uten at det egentlig er bra for noen, og i det minste: ikke for meg.

Det er godt at noen kan snakke, vise meg at jeg finnes – og at heller ikke DET er feil. Lar meg se at jeg skal fortsette å være meg og gjøre ting som funker og er bra for meg.

Det er fint å ikke være alene i alt. Fint at de med mer stemme og også innsikt, mulighet til å ta stilling i situasjonen, våger å gjøre det.

Det gir meg menneskeverdi. Det gjør at livet føles som om det er verdt å holde i, også når man tenkte «det hadde vært best om (nesten) alle slapp meg.» Takk.