Hun her, laget jeg i 2007, i en fase på sykehuset med sonde på. Jeg kalte figuren jeg skapte ut av ull med nåle-filting for anoreksi-spøkelse.
Kanskje vil det alltid spøke litt for oss som har levd med denne sykdommen så lenge. Men jeg føler at nå, nå har jeg et verdig og godt liv selv om jeg får det til på litt annen måte enn andre. Jeg håper jeg kan beholde hjelpen jeg trenger til å opprettholde et verdig og godt liv, der jeg kan spire og mestre og være til – som andre, og likevel på min måte.
Nå er det mest ting som skader jeg har basert på å være meg og ha hatt anoreksi lenge som spøker for helsen, ikke så mye frykt fra noe «anoreksispøkelse» jeg ikke har kontroll på. Senskader som alvorlig osteoporose er det som spøker i skyggene, og som også gjør at jeg må vite at noen er her til å hjelpe meg når alt brister og brekket.
Ja, jeg har en kronisk og evig sprøhet jeg mest prøver å smile litt av – for å mestre hverdagen, en slags overlevelssesstrategi. Ja, gjøre det beste ut av situasjonen – og livet først og fremst – mens det og jeg er her. Det er nå, og jeg håper jeg får ha menneskene som er glad i meg i livet mitt så lenge som overhodet mulig. Kjære gud eller hvem du nå er, gi dem et ekstra-liv her på jorda!
aspergerinformator.com 