Jeg tenker på ord og får mening. Med livet, også, hehe.
Vil du se?
Altså, tenk på begrepet kunstnerisk frihet.
Smak på så fint det ofte lyder.
Sett det inn i mitt perspektiv og oversett, i et firkanta tankesett.
Se: Picasso sin stil, til høy verdi!
Jeg smiler.
Klapper meg på skuldra.
Livet blir bra nok. Sånn etterhvert og kanskje til slutt.
Till the bitter end. I am not over, jet.
Bare litt tilsidesatt
og utenfor meg selv og omverdenen av og til.
Som om det er umulig at jeg passer helt inn.
Samtidig: passer jeg noen ganger helt perfekt.
Passer på en prikk
i en hjørnesteinsbedrift.
Jeg smiler. Pusler videre med mitt.
Som å bake en kake noen skal få smake, dele orda
over bordet og selv ha det bare
skikkelig bra. I det som kan være bra.
Og det andre, det får jeg overlate til høyere makter eller onde djevler.
Kunstnerisk kubisme
aspergerinformator.com 