Når jeg kjenner meg…

autistisk, på en måte. Jeg har ikke noe bedre ord for det.
Det handler om, tror jeg, at når jeg er usikker og spør noen om råd, blir det så utrolig vanskelig for meg
når rådene egentlig ikke er så gode, når andre ikke er dyktige eksperter på mine «fagfelt» i lys av interessene mine. Når jeg ber om råd, og får et slags råd, som egentlig ikke henger på greip
og da faller verden min sammen, for først, i angstens øyeblikk, velger jeg å stole på
den andres livserfaring – men folk er ikke som meg, på godt og vondt.

Da kunne jeg ønske meg
at jeg ikke var så vinglete og usikker.
At jeg i stedet
bare kunne stole på meg selv.
Min kunnskap.
Mine ferdigheter.
Ta mine egne beslutninger.

Og etter å ha «gjort feil» ut fra andres
manglende ekspertise-råd
blir jeg så lei meg
på egne vegne, samtidig som
tilliten til andre mennesker svekkes
og jeg tenker på
at jeg kunne ønske jeg ikke trengte andre mennesker .
Sånne som ikke vet en døyt om verken
hvordan jeg er, hvordan jeg må være
eller det jeg er god på.

Jeg husker tilbake
til et sykehus. Jeg lå i en belteseng.
Jeg så på en veldig god sykepleier. Vi snakket sammen og jeg sa:
Jeg forstår ikke menneskene.

Og når menneskene sier ting, som blir helt feil
og likevel råder meg som egentlig burde tatt valget selv, ja
da svekks tilliten til de andre igjen. Særlig når jeg ser
at det ville blitt best om jeg bare fulgte det jeg følte for, det jeg
foreslo og mente var rett, ja da
sviktes mennesketlliten SAMT at sinnet mitt
til meg selv, blir intenst.

Likevel, det er bare autistisk.
Andre er fleksible.
Bryr seg kanskje ikke?
Men er det et beste, er de andre best?
kanskje, men likevel ikke – for de blir bare like, uten
større individualitet enn at jeg
ser fellesnevner.

Men så klart
de er bra!
De er bra også for meg.
Bare ikke når jeg er usikker og velger å lene meg
på det jeg tror de kan.
Som om de er GUD og vet alt og jeg
er en liten valp
som trenger veiledning.

Kanskje trenger jeg en bruksanvisning. En som viser meg
at jeg kanskje må lete i meg selv
når jeg er i tvil. Da blir jeg
ikke klok kanskje, men heller ikke
sint og redd for livet i samspill med andre videre?

For autistiske mennesker
må også forholde seg til andre, vi lever
i et samspillende samfunn
og om jeg da stiller meg i denne situasjonen så ofte, blir samspillet
skjørt
og tapene mine store – og de andre, de spiller bare
videre, tap og vinn
med samme sinn.
Eller?