Strighte samtaler vs rigide linjer

Jeg prøver
å kommunisere, være ålreit å prate med.
Likevel opplever jeg
ganske ofte at min kommunikasjonsform ikke funker
– for andre.
De liker ikke når jeg ikke klarer å svare på spontane spørsmål, eller når de
helst vil ha flere småord i fleng?
Jeg vet ikke, hvor det egentlig går galt
bortsett fra det med at spørsmål ikke går så godt for meg, når de er om ting jeg ikke
har kapasitet til å svare på, der og da – om jeg ikke bare får si
i eget tempo.
Og tempoet mitt, det kan også være brennkvikt, så det er ikke det
at noen må være veldig tålmodigen, jeg må bare
få eie fortellingen selv.

Jeg er konkret.
Jeg fungerer konkret.
Jeg opplever at det er straight. Fint og greit å forholde seg til.
Jeg kan informere på et detaljnivå.
Fortelle i det vide og brede, der nede.
Men blir det ikke bra – for andre?

Jeg ser at noen stusser, at noen
ser usikre ut. Mitt i kanskje
mitt enda mer usikre på om jeg er en grei nok person
når jeg er så sikker i det jeg formdler, fredag for eksempel var jeg jo helt klar
på at jeg får besøk lørdag, men hun jeg var sammen med mente hun ikke visste det.
Hvorfor var bordet da dekket?
Noen ganger, syns jeg det trengs for mange setninger – også til ALLE da.
Det må jo holde å gi informasjonen noen ganger hver eneste dag.
Samtidig, et er ikke det at det gjør noe, jeg kan gjerne fortelle, men når det jeg sier
blir møtt me et stort spørsmålstegn som jeg ikke kan forstå, jo da kjenner jeg:
at vi lever i ulike univers, eller som
ulike vesener. Som om jeg var fra verdensrommet, en ytre galakse

Og nå smiler jeg, for plutselig så jeg meg der oppe i himmelen, høyt i sky, svevende
over alt det grå.
Ja, alt i alt, har jeg det skikkelig bra
tross det er noen misforståelser mellom meg og andre mennesker, noe som ikke
glir på skinner liksom…
men, ja, shit au – vi fikser jo livet, både de og jeg
sånn at jeg har en hverdag der jeg er
et levende individ i samfunnet vårt.
TAKK! og BEKLAGER
for at jeg ikke opptrer og snakker «like fleksibelt»
som… gud og hvermann? 🙂